Its hard with goodbyes, I hate them.. trøndertun minner<3
har du tenkt på hvor mye man sier hadet iløpet av et liv, hade når noen drar hjem fra fest, hade fra ferie, hade til en du er glad i, hade når du slutter på noe, hade til noen som dør?
vell hade MASSE! nesten mer enn jeg er glad i deg, for en hver hei du sier får man nesten et hade etter det. Noen betyr vell ingenting, men noen vet du at man sikkert aldri treffer igjen. enten fordi man har vokst fra noen, distanse, glemsel and so on ....
VELL JEG HATER ADJØ. det er egentlig et veldig ekkelt ord. og det er så trist å måtte si hade/ adjø til noen man bryr seg om, noen man har vært rundt. Jeg synes det er ekkelt, rart, trist. Mann aner ikke hva denne verden hr å bringe og man vet ikke om den adjøen man sier blir den siste, hva om noe hender? man vet aldri, men det er vell heller ikke meningen og vite heller. Livet er så utforutsiktbart så mann møter mennesker som kanskje ikke er folk man snakker mest med, folk man blir venner med, kanskje noen du ikke har snakket med i det hele tatt. Men det er sykt hvor mye mennesker har innflytelse til folk, på godt å ondt. Men får mann først innflytelse på et menneske på den gode måten, ja da kan du ha gitt en innflytelse til noen, gitt et merke til noen som varer resten av livet ut. Har du tenkt på hvor mye akuratt DU kan ha påvirket noen?? hvor mye innvirkning til at noen velger å gjøre det rette, ta til mot å stå på?
VELL det har du heeelt klart gjort, med sikkert flere enn man faktisk er klar over engang..
Så hvorfor har jeg fått det slikt at jeg tyr så lett til tårer ved et adjø? jo først og fremst fordi jeg har følelsene mine på meg som en jakke. men som en jakke kan de ekte følelsene skjules lett, det er vanskelig å sette ting i ord, så da viser jeg det med tårer. Jeg lever med hele meg, er jeg lei meg er jeg sikkelig lei meg, blir jeg sinna blir jeg sinna, blir jeg passiv, blir jeg veldig passiv og smiler jeg smiler jeg med hele annsiktet. så når dagene kommer og man skal si adjø, skal si hade, skal si ce`la vi. da griner jeg. fordi jeg har sagt så mye hade til folk jeg virkelig ikke villet. folk jeg elska, folk jeg hata. og jeg liker ikke tanken at noe er enden, at noe slutter. da får jeg angst.. tanken at nå er det over. ekkelt!
så over til trøndertun gjengen. og jeg klarer ikke å holde tilbake tårene når jeg skriver.
første dagen kom vi, alle så hyggelig fra starten, alle like nervøs. Vi hadde startet på et eventyr og ingen viste hva som kom til å skje. etter to dager føltes det som vi hadde kjent hverandre LENGE.
alle knyttet bånd, noen tettere enn andres, men alle hadde knytta seg sammen uansett..
disse merkelige, rare, morsomme, kunsterne samla på et sted, alle så flinke det gir meg gåsehud og føles rart at jeg er her med så talentfulle mennesker!
vi har opplevd så mye på dette ene året, folk ble sammen, folk slo opp, folk hadde sex, folk skravla, folk var utro, folk likte folk som ikke likte de tilbake. alt sammens ble fanget opp av den nyssgjerrige gjengen og folk fikk sjeldent unngå at de ble snakka om, ting kom rett og slett fram for dagens lys. vi levde i en liten boble av 120 mennesker og da måtte det være klart at privatlivet kanskje ikke ble så privat? alle dansene, alle kunstverka alle konsertene og lyd selvsagt kom på rekke og rad og viste fram hvor fantastisk kreative mennesker vi hadde på denne skolen!!! for det er sikkert og visst... blir egentlig litt sjokka over hvor flinke alle og en hver er, og det skal komme mye talentfullt og store ting i fremtiden av denne gjengen her!! bare vent å se verden, denne trøndertun gjengen is ready to take the world with storm.
Jeg har rett og slett vokst så mye, dette året. jeg ble faktisk ballets dronning?! hvem ville da tru det? hadde du sagt det menns jeg gikk på ungdomsskole hadde jeg bare flira. jeg har rett og slett fått så mye, sett hva jeg ikke liker, hva jeg liker, hva jeg tåler and so on. jeg plukka opp pennen igjen på trøndertun og fikk mye inspirasjon av å sitte i gangen å se på alle merkelige skapninger som tulla og gikk forbi.
men jeg klarer ikke egentlig å skrive så mye mer om dem, jeg håper selv de vet at de har impacted my life forever, selv om vi kanskje aldri treffes igjen noen av oss. trist men heelt klart sant :(..
men jeg må bare si en ekstra liten ekstra hilsen til min KJÆRE klasse ROCK A.. gutta mine<3 klassen min, ville si jeg hadde den beste klassen, sto bak meg. lærte meg ting, og jeg utvikla meg sånn musikalsk av disse gutta!
haha selv om en rein gutte klasse med gutte lærer fører til mye gutte snakk, promping, fitter, slåssing og slikt snakk og tårene kom nok fra meg. de ble aldri lei meg og tok meg imot med åpne armer!!
JEG ELSKER ROCK A BESTE GUTTE KLASSEN SOM jeg liker og tenke på som gutta mine<3<3<3<3
skal avslutte med et dikt om adjø og om hvor mange man treffer i et liv
hate goodbyes.
another year gone, so faces lost.
another century past, and theres only few left,
I hate those goodbyes, I hate knowing somethings done, somethings over.
so for now I wont say it.
For now il just say. until later.
Another planes gone, a new words found.
a new world and new faces, new beginings and new ends.
you stand there so scared of those endings.
and to say those words.
I hate those goodbyes, I hate knowing somethings done, somethings over.
so for now I wont say it.
For now Il just say. until later
<3
